Annonsepotensialet for digitale lokalaviser med brukerbetaling

Av: Mona Solvoll

Den ferske studien “Annonse+ -Annonsepotensialet for digitale lokalaviser med brukerbetaling“, gir verdifull innsikt i Norske lokalavisers kommersielle drift. Studien er basert på 23 intervjuer med representanter fra annonse- og markedssiden i 23 norske lokalaviser, i tillegg til en kvalitativ spørreundersøkelse blant leserne ved fire av disse avisene.

Analysen fra studien viser at digitale lokalaviser har utviklet og forbedret flere av annonseegenskapene sine etter innføringen av brukerbetaling og at det er potensiale for at flere egenskaper styrkes på sikt.

Solvoll, Mona K
Mona Solvoll

Distribusjonsegenskapene har endret seg kraftig og til det bedre: Avisene i utvalget opplever at de har beholdt sin gode dekning. Brukere som har forsvunnet er for det meste flyktige, tilfeldige og avstandslesere som ikke er spesielt interessante for lokale annonsører. Avisene har lykkes i å konvergere sine lokale, lojale papirlesere til digitale brukere. Med innloggingsfunksjon oppstår det nye, svært gode segmenteringsmuligheter som ennå ikke er tatt i bruk.

Generelt har presentasjonsegenskapene forbedret seg gjennom bedre annonseutforminger og mindre annonsestøy, og det jobbes bedre med å sette annonsemål og å måle effekter av annonsene. Disse endringene er ikke et direkte resultat av innføringen av brukerbetaling, men kommer som en del av den generelle utviklingen hos avisene. Samtidig er det tegn som tyder på at rollen til annonseselgerne utvikler seg i retning til å bli kommunikasjons- og medierådgivere som følger annonsørene tett gjennom hele prosessen.

Hos situasjonsegenskapene ser vi en positiv tendens til en forbedring. En hypotese er når den digitale nettavisen har blitt et betalingsprodukt, så har dette styrket brukernes nære forhold til avisen. En annen positiv tendens er at leseropplevelsen har forbedret seg. Brukerne leser flere artikler, bruker lengre tid og veksler mellom ulike plattformer avhengig av tid og sted. Hvis annonsens nyttefunksjon kommuniseres klart og tydelig, blir også annonsene lagt merke til.

Oppsummert har digitale lokalaviser utviklet flere gode egenskaper etter innføringen av brukerbetaling og styrket sin posisjon som annonsebærer i konkurransen med andre medier.

Les hele rapporten ved å følge denne linken.

cropped-bi_cci_vignett1.png

Kulturelt ansvar, publikumsutvikling og robotene kommer!

Oppsummering av NPU-konferansen «Kulturelt ansvar» 17.10.2016

Av prof. Anne-Britt Gran, leder av BI:CCI

Oppsummering er heldigvis ingen streng sjanger, og jeg vil derfor benytte anledningen til å si noe både om det jeg hørte i dag og om det jeg ikke hørte.

Men siden det er sent på dagen og vi begynner alle å bli slitne (oppsummeringen var kl. 16.30), vil jeg starte med en sann historie fra min egen virkelighet. For et par år siden skulle datteren min, da 9 år gammel, oversette 1 side fra engelsk til norsk, og jeg skulle høre henne. Midt i teksten oversetter hun «Han hadde to barn, men han hadde ikke noe internett.» Hva for noe? spør jeg – hadde han ikke internett?! Få se hva det står i teksten? (historien var nemlig fra andre verdenskrig). Hun peker på setningen, der det står: «He had two children, but he had no wife».

Historien sier noe om hvilken selvfølgelig del av livet internett har blitt for den oppvoksende generasjon, fremtidens publikum.

Jeg skal strukturere denne oppsummeringen på følgende måte; først vil jeg si noe om publikumsutvikling og hvordan begrepet og fenomenet ble behandlet, deretter vil jeg reflektere over hva som ble sagt og ikke sagt om kulturelt ansvar, og til slutt vil jeg ta for meg det jeg ikke hørte noe om på denne konferansen, temaer det er mye snakk om i andre sammenhenger.

Publikumsutvikling i vante spor og nye takter

Jeg har registrert at publikumsutviklingsdiskusjonen primært har fulgt tre spor:

  1. Kunstens egenutvikling og kvalitet versus publikumsutvikling, som var tema i andre sesjonen i dag. Selv om det er uenighet om hvor stor denne motsetningen er, eller om det egentlig er en motsetning, forfølger dette begrepsparet diskusjonene. Må man ofre kunstens autonomi for å nå ut til et større publikum og nye publikumsgrupper som lavere sosiale lag, ungdom, minoriteter mm. Dette tilhører grunnleggende sett den kjente motsetningen mellom autonomi og nytte, som har fulgt kunsten siden filosofen Kant og som ble kraftig intensivert med filosofien til den tyske Frankfurterskolen – mest kjent for Adorno i kunstfeltet. Autonomiestetikken er fullt og helt verkorientert, og det det skal ikke skules verken til marked eller andre sosiale hensyn i kunstnerisk virksomhet.
  2. Hvordan få ikke-brukerne til å benytte institusjonene våre, har vært et tilbakevendende tema i dag. Flere av deltagerne har understreket dette som et hovedanliggende og et mål med publikumsutviklingen. Her gikk spesielt diskusjonen på å få inn de som ikke er oppvokst med kunst og kultur, altså et spørsmål om sosial klasse og mobilitet. Dette ligner til forveksling på 1950-tallets folkeopplysningstradisjon, som igjen har røtter i den borgerlige dannelseskulturen. Kunst og kultur er av høy verdi og har stor betydning, og de som ikke vet det skal lære det og like det.
  3. Minoritetsdiskursen; hvordan integrere minoriteter, det flerkulturelle Norge, i våre kulturinstitusjoner? Dette er egentlig kun en variant av det foregående punkt, det handler om å danne våre nye landsmenn gjennom våre nasjonale og lokale institusjoner. Man er tidvis også interessert i å få inn minoritetene på produksjonssiden også, som premissleverandører for form og innhold. Samtidig må dette ikke gå ut over den kunstneriske kvaliteten (autonomitenkning), noe som jevnlig benyttes som argument for å prioritere slik man alltid har gjort, vestlig og norsk.

Når disse tre sporene stadig gjør seg gjeldende i publikumsutviklingsdiskursen, er det fordi de fremdeles oppleves som relevante og meningsfulle, og sett i lys av historien, er de fremdeles det. Samtidig produseres det også en annen kunst (i vid forstand) i andre kontekster, med andre begrunnelser enn dem institusjonene opererer med.

Lars Petter Hagen i Ultima, representerte dette alternativet på denne konferansen. Han tok det jeg vil kalle et pragmatisk oppgjør med autonomiestetikken og kunstnerisk kvalitet: Kunstneriske prosjekter – her konkret samtidsmusikken – må være nødvendige prosjekter; musikalsk kvalitet handler om relevans; usikkerhet er viktig; det nye nå handler om kontekster, bevisstheten om kontekster; kunsten må samtale med omverden, involvere seg i og skape en dialog med omgivelsene. Dette er tankegods som vi finner både i den amerikanske filosofiske estetikken til Shusterman og i den relasjonelle estetikken til franskmannen Nicolas Bourriaud (altså verken Pierre Bourdieu eller Jean Baudrillard).

Dette er en nærmest motsatt tilnærming til kunsten, enn det man finner i autonomiestetikken; her er man opptatt av verkets relevans, dets nytte, dets konkrete relasjoner til omverden, til publikum i verksituasjonen: Virker det? Nytter det? Hvilke relasjoner skapes? Hvilke effekter oppnår man? Jeg skrev for noen år siden en artikkel der jeg diskuterer hva en slik relasjonell og pragmatisk tilnærming til kunst vil ha å si for bestemmelsen av kunstnerisk kvalitet (Gran 2014a).

Et slikt konsekvent fokus på kontekst og dialog/relasjon med omgivelsene nærmer seg det jeg forstår med kulturelt ansvar. Det ansvaret må foregå i bestemte sammenhenger overfor et bestemte publikum på bestemte steder. Den pragmatiske og relasjonelle estetikken er slik jeg ser det en direkte vei til å ta kulturelt ansvar.

Kulturelt ansvar, kontekst og sosialt ansvar 

I diskusjonen om kulturelt ansvar i dag kom det opp en rekke eksempler på hva kulturelt ansvar kan være, der det å tilby, skape, muliggjøre mening ble nevnt av flere. Videre ble kritisk refleksjon, relevans, kunstnerisk kvalitet nevnt. En mer prinsipiell diskusjon om begrepets innhold og avgrensing var det ikke riktig lagt opp til i dag, og derfor ble det heller ikke diskutert systematisk overfor hvem kultursektoren til enhver tid skal/bør ha kulturelt ansvar for. Skal kulturelt ansvar ha noe for seg som meningsbærende og nyttig begrep i publikumsutvikling, må man spørre seg overfor hvem i hvilke konkrete kontekster dette ansvaret skal utfolde seg:

Kulturelt ansvar                         overfor hvem                       og i hvilken kontekst?

For eksempel: Relevans            Kjernepublikum?                   Arenaen for kunsten

Skape mening                              Nytt publikum?                      Stedet for kunsten

Kritisk refleksjon                        Lokalsamfunnet?                   Lokalsamfunnet

Dialog med omverden mm      Nasjonen Norge? osv            Norge? Verden? osv

Skal man ta relevans og kontekst på alvor, og ikke bare la dem fungere som pseudorelevans og kontekst som oppfinnes i etterkant av kommunikasjon- og markedsavdelinger, må man stikke fingeren ordentlig i jorda når spørsmålene over skal besvares. De må besvares på nytt og på nytt for hver enkelt utstilling, forestilling og festival. Først da etableres en autentisk relasjon og dialog med publikum og omgivelsene – først da virker kulturelt ansvar.

Jeg har i løpet av dagen også reflektert over om vi i tillegg trenger et begrep som sosialt ansvar, et begrep inspirert av bedriftenes samfunnsansvar, såkalt Corporate Social Responsibility (CSR). Sosialt ansvar er det bedriftene gjør for samfunnet utover det å bedrive kjernevirksomheten, sysselsette folk og bidra med verdiskaping til BNP. Det kan være å støtte vitenskap, kultur, frivillig sektor, utdannelsen til de som ikke får noen. I kultursektoren er det lite snakk om dette sosiale ansvaret, altså hva sektoren selv kan bidra med. Sosialt ansvar er noe man er opptatt av at bedriftene skal ta overfor kulturen.

Sosialt ansvar trenger absolutt ikke handle kun om penger, det kan for kultursektoren også handle om at for eksempel kulturledere deltar aktivt i den offentlige debatten om samfunnsspørsmål. Det er interessant at sektoren for ytringsfrihet og kunstnerisk frihet i så liten grad deltar i det offentlige ordskiftet om det meste, utover selve den kunstneriske produksjonen (se Gran 2016). Man kunne i denne diskursen skille mellom kulturelt ansvar, som omhandler den kunstneriske kjernevirksomheten, og sosialt ansvar, som handler om det aktører i sektoren kan bidra med i samfunnet utover kjernevirksomheten.

Hva jeg ikke hørte noe om; omstilling og robotisering

Når man sitter på alerten hele dagen for å oppsummere en konferanse konsentrerer man seg veldig mye om det som faktisk blir sagt fra scenen. Samtidig må man lytte til det som ikke blir sagt, de sorte hullene i akkurat denne forsamlingen: Hva er det som ikke står på dagsorden når kulturelt ansvar og publikumsutvikling debatteres på NPUs konferanse, men som kunne ha gjort det?

Det var spesielt to fraværende temaer som slo meg. Det ene er det store spørsmålet om omstilling og bærekraft, den pågående diskusjonen om Norges økonomi etter oljen. Det er lenge siden jeg var på en konferanse/seminar der omstilling ikke er nevnt en eneste gang. Kultursektoren identifiserer seg åpenbart ikke med denne omstillingen, i hvert fall er det ikke noe den skal delta i. Omstilling i form av mindre offentlige støtteordninger i fremtiden har nok streifet en og annen, men ikke det å bidra til omstillingen av norsk arbeidsliv. Norsk kultursektor er en av de få sektorene som ikke har meldt seg på omstillingsløpet. Tror aktørene i denne sektoren at omstillingen ikke vil angå den? Ville det ikke vært å ta kulturelt og sosialt ansvar å bidra på sin måte til denne omstillingen?

Den andre handler om forståelsen av digitalisering og hvordan den påvirker kultursektoren; her savnet jeg diskursen om hva den omfattende robotiseringen av arbeidslivet kan bety for kultursektorens rolle og samfunnsoppgave, for det kulturelle ansvaret.

Når digitaliseringen er nevnt her i dag, har det handlet mest om nye forbruksmønstre på Internett og om nye digitale kanaler for markedsføring, kommunikasjon og distribusjon av kulturelt innhold. Det kan selvsagt forklares med at det er disse sidene av den nye teknologien som mest direkte angår kultursektoren (Gran 2014b).

Det konferansen ikke har handlet om, er den mye mer omfattende digitale revolusjonen som pågår, og den digitale teknologien som et vilkår i vår tid. Digitaliseringen er så å si overalt; på børsen, i kartleggingen av DNA, i våre sosiale liv og i alle deler av arbeidslivet. At robotene kommer – roboter forstått i bred forstand som digital automatisering av arbeidsoppgaver – har heller ikke vært nevnt på konferansen. I mange andre sammenhenger står robotiseringen høyt og høyest oppe på dagsorden, siden det ikke produseres nok jobber i andre enden av tunnelen i samme tempo som robotene reduserer arbeidsplasser. På denne dag, 18.10.2016, har teknologibedriften Tieto tatt roboten Alicia T inn i ledergruppen, og der skal Alicia T bidra med sitt; hun får til og med stemmerett (i dagens Dagens Næringsliv). I Aftenposten for et par dager siden kunne vi lese at autistiske barn i læresituasjoner kommuniserer bedre med roboter enn med mennesker. Og for noen uker siden i samme avis; roboten Watson hjelper legene å diagnostisere sykdommer og han er innkjøpt til Norge også.

For å knytte robotene til omstillingsdiskursen over; det er ikke nok å spørre om hva vi skal leve av etter oljen, vi må også spørre hva vi skal gjøre etter oljen. Det setter kultursektoren, ja hele den kreative næringen, i en ny og interessant posisjon. Den sysselsettingen som foregår her er ofte indremotivert, folk har behov for/lyst til å uttrykke seg musikalsk, visuelt, litterært osv. Kultursektoren kan bli et sted å sysselsette seg både profesjonelt og fritidsmessig – noe må vi jo gjøre.

Dessuten er kulturlivet et privilegert sted for å gjøre noe robotene ikke kan gjøre. Nei, det er ikke å produsere kunst, musikk, litteratur mm – det kan man programmere dem til. Det er strengt tatt ikke så mange menneskelige arbeidsoppgaver roboter ikke kan gjøre. Men det å reflektere over og uttrykke hva det vil si å være menneske, og det å reflektere og uttrykke hva det vil si å være menneske i en menneske-maskin tid, det tror og håper jeg at mennesket vil være best skikket til. Kulturlivet er et sted dette kan skje. Da bør det ikke skorte på kulturelt og sosialt ansvar i den sektoren.

Artikkelen er først publisert på norskpublikumsutvikling.no 

Referanser:

Bourriaud, N. (2007) Relasjonell estetikk. Oslo: Pax forlag.

Gran, A-B. (2014a) Kunstneriske kvalitetskriterier i praksis om kulturpolitiske penger, pliktestetikk og kunstnerisk pragmatikk. I S. Graffer og Å. Sekkelsten (red.), Scenekunsten og de unge – En antologi fra Scenekunstbruket, Oslo: Vidarforlaget.

Gran, A-B. (2014b) Digitale tider i kulturlivet. Sosiologi i dag Nr. 1 2014 (http://ojs.novus.no/index.php/SID/article/view/1120 ).

Gran, A-B. (2016) Økonomisk selvsensur i kultursektoren. I K. Alm, M. Brown og S. Røyseng (red.) Kommunikasjon og ytringsfrihet i organisasjoner. Oslo: CappelenDamm Akademisk.

Shusterman, R. (1992) Pragmatist Aesthetics: Living Beauty, Rethinking Art. Maryland: Rowman & Littlefield.

cropped-bi_cci_vignett1.png

Norsk grunnskole dreper kreativiteten

Av: Prof. Rikke Gürgens Gjærum HIOA og UIT og prof. Anne Britt Gran, BI Centre for Creative Industries.

gjaerum-og-gran
Prof. Gjærum og prof. Gran

Den 11. oktober skal stortingsmeldingen om fornyelse av grunnskolen Meld. St. 28 Fag – Fordypning – Forståelse behandles på Stortinget. Regjeringen foreslår å beholde dagens skolefag – ingen nye inn og ingen ut.

Det har lenge blitt slått alarm om at det er for lite praktiske, estetiske og kreative fag og for mye teoretisk stillesitting for seksåringene i skolen. Mange barn mister motivasjon for skole og lekser allerede på småskoletrinnet og tallet på drop outs i videregående skole er urovekkende høyt. En av løsningene på disse utfordringene er å innføre mer praktiske og kreative fag i skolen.

Det såkalte Ludvigsen-utvalget (NOU 2015: 8 Fremtidens skole) foreslo en langt mer omfattende omlegging av skolen på dette punktet enn det som fikk gjennomslag i Stortingsmelding 28. Ludvigsen-utvalget tok høyde for at det er nettopp fremtidens skole som skal skapes nå.

Vi trenger kreative mennesker

Det er ingen skam å snu; det er tross alt Norges fremtidige borgere og arbeidsstyrke det handler om. Det er et paradoks at samtidig som man snakker om omstilling og innovasjon i hver krok av Norge, går Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen inn for et skolesystem som er så lite innovativt og praktisk- og kreativitetsorientert. I en digitalisert og robotisert fremtid vil vi trenge selvstendige og kreative mennesker som kan navigere i et meget komplisert menneske-maskin samfunn.

NRKs dokumentar «Fra barn til borger» gir et innblikk i den norske skolehverdagen sett gjennom øynene til lille Max og Sofia som begynner i 1.klasse. Leksene blir en bøyg og bokstavene vokser dem over hodet.

Et grunnleggende problem

Dokumentaren belyser et grunnleggende problem i norsk skole: Ensidig fokus på disiplin, kontroll og prestasjon fremfor utforskertrang, praktiske ferdigheter og aktiv læring. Pisa, TIMMS, Nasjonale prøver, kartleggingsprøver, uketester, tentamen og eksamen er alle ledd i en testkultur som nå preger norsk skole. Forskning viser at undervisning i estetiske fag, som musikk og drama som læringsform, har god effekt på skoleprestasjoner i alle fag, også fag som matematikk og engelsk.

Ingen av oss tviler på realfagenes betydning i skolen i fortid og fremtid. Forskning viser derimot at realfag og kulturfag sammen kan bidra til helhetlig læring og bidra til dannelse av hele og innovative mennesker. Mange av de praktiske og kreative fagene egner seg dessuten utmerket til å kombinere med den digitale kompetansen som nå er et satsingsområde i skolen.

Lærer ved å gjøre

Vi vet at elever er ulike og at de lærer forskjellig, konstaterer Håvard Tjora etter sin populære Tv-serie «Blanke ark» på NRK. Likevel belønnes de teoristerke og stillesittende. Skrivingen er tenkningens teknologi, og læring skjer i eleven i møte med handling og påfølgende refleksjon. Læring skjer ikke ved ren overføring eller kun ved passiv lytting. Derfor ble «learning by doing» av filosofen Dewey betraktet som prinsippet for god dybdelæring. Det ser vi ut til å ha glemt i norsk grunnskole der vi heseblesende løper etter PISA rankingene.

Elever i grunnskolen trenger også læringsformer der de får beveget seg, øvd seg, laget ting, spilt roller. Elever i grunnskolen trenger undervisningsmetoder som taler til et «mangfold av intelligenser», som psykolog Howard Gardner på Harvard University definerer som; logisk-matematisk, sosial, personlig, språklig, kroppslig, naturalistisk, musikalsk og romlig-visuell. Elever får dybdelæring gjennom å gjøre, bruke erfaring og samspille, altså prinsippet om «learning by doing». Det å involvere flere sanser i læringsprosessen øker læringsevnen og styrker minnet. Vi stiller oss undrende til at Kunnskapsdepartementet i så liten grad forholder seg til den omfattende dokumentasjon og forskning som finnes på deres eget felt; hvordan tilegne seg kunnskap, huske den og kunne bruke den.

Nedprioriterer praktiske fag

Den svekkelse av håndverk, estetiske fag og kreativitet, som har pågått i norsk grunnskole siden Kunnskapsløftet i 2006, forplanter seg videre i utdannelsesforløpet og i samfunnet. Både kultur- og mediesektoren, arkitektur og design, film og dataspill – den såkalt kreative næringen – er helt avhengig av kvalitativt gode undervisnings- og utdannelsesleverandører fra barneskolen til universitets- og høyskolenivå. Den pågående nedprioriteringen av praktiske og estetiske fag i grunnskolen gavner verken næringen, læringen eller samfunnet.

Den samme utviklingen har funnet sted i Storbritannia, som har en av verdens største kreative næringer, og her har organisasjonen Creative Industries Federation satt inn en kraftig lobbyvirksomhet for å få styrket praktiske og kreative fag i skolen. Det bør den norske kreative næringen også gjøre, og akkurat nå haster det.

Aksjonerte for drama

Tirsdag 27. september foregår aksjonen «Det spiller en rolle – drama/teater inn i grunnskolen». Drama- og teaterpedagoger overtar undervisningen én time for å vise hva drama-/teaterfaget er og hvorfor det bør inn på noen trinn i grunnskolen. Under aksjonen åpnes over 70 skoler over hele landet for media og politikere. Samtidig lanserer organisasjonen «Drama- og teaterpedagogene» en fersk rapport om drama/teater som nytt fag i grunnskolen, med ny læreplan, gode skoleeksempler og omfattende forskning. Vi mener at grunnskolen bør fornye fag- og timefordelingen og ta inn drama/teater på noen klassetrinn. Læreplanen viser hvilke kompetanser drama-/teaterfaget vil kunne gi fremtidens elever, kompetanser som kan benyttes både i andre fag og senere i arbeidslivet.

Forskning viser at kreativitet kan læres og at elevenes skapende evner dannes i de praktiske og estetiske fagene, der drama/teaterfaget bør inn. Fremtidens grunnskole i Norge og vårt digitaliserte samfunn vil være tjent med en betydelig styrking av disse fagene og deres praktiske ferdigheter. Ungene vil bli gladere og mer motiverte. Frafallet på de høyere trinnene vil kunne dempes. Hvorfor tar du ikke sjansen på å legge om kursen litt Kunnskapsminister Røe Isaksen?

Kronikken ble opprinnelig publisert i Klassekampens papirutgave og i Harstad Tidendes nettavis den 27. september 2016.  

BI_CCI_vignett

Mer privat kapital = mer norsk musikkeksport

Skal norske bransjeaktører utnytte internasjonal etterspørsel av norsk musikk optimalt er bedre tilgang til privat kapital nødvendig.

Av Øyvind Torp, Vitenskapelig assistent ved BI Centre for Creative Industries (BI:CCI) og MSc i Strategisk Markedsføringsledelse

ØT Portrett
Øyvind Torp

Musikkbransjen møttes til Music Norways innspillkonferanse 8.april. Her kom det frem at mangel på næringsrettede tilskuddsordninger og problemer med å forvalte rettigheter på norske hender, gjør at norske aktører ofte må gi fra seg rettigheter og kontroll for å oppnå eksportsuksess.

 

I dette innlegget vil jeg trekke på kunnskap fra BI:CCI-rapportene Kreativ Næring i Norge 2008-2014 og Eksportundersøkelsen 2015 for å besvare følgende:. Hvordan kan mer privat kapital, både i form av , bidra til å styrke norsk musikkeksport? Hvorfor er bruk av privat kapital så uvanlig i musikkbransjen? Hvordan kan tilgangen til disse midlene forbedres?

Positiv utvikling fra 2011

Etter overgangen fra fysisk til digital distribusjon av innspilt musikk har bransjen opplevd en positiv utvikling. Tallene fra Kreativ næring i Norge 2008-2014 reflekterer overgangen, med en nedgang i verdiskaping fra 2008-2011 på 9 prosent og påfølgende økning på 16 prosent fra 2011–2014 i Norge. Men samtidig var veksten fra 2013–2014 på kun én prosent (Gran, Torp og Theie 2016). Utviklingen fra 2011-2014 har blitt tolket til at musikkbransjen er , men den lave veksten fra 2013 kan antyde at hjemmemarkedet for strømmetjenestene har nærmet seg et metningspunkt.

Minst at norsk platebransje har økt markedsandelene til norsk musikk med hele 20 prosent fra 2014–2015 (den er nå på 23 prosent ifølge IFPI Norges årsrapport 2015). Ikke minst har norske popartister og bransjeaktører banet vei for norsk musikk i det internasjonale massemarkedet. Bransjen opplever nå en unik etterspørsel etter både norske opphavsmenn, artister og musikere, samt etter kompetansen den har opparbeidet om strømme.

Jeg skriver en unik etterspørsel fordi det lenge har vært et marked for norsk musikk i utlandet, men da gjerne innenfor smalere sjangere som Black metal og Nu-disco eller knyttet til perioder rundt enkelte popgruppers internasjonale gjennombrudd (som f. eks. A-ha og Röyksopp). Etterspørselen bransjen i dag opplever er mye sterkere og av et helt annet omfang enn tidligere. Ikke bare kan potensialet i den norske musikkbransjen realiseres gjennom omsetning av inntektsstrømmer som tidligere var nærmest utilgjengelige, men bransjen kan også utnytte den til å bygge opp en mer solid og internasjonal kompetanse innenfor salg og markedsføring av norsk musikk.

Savner privat kapital

Blant utfordringene som ble tatt opp vedrørende bransjens utnyttelse av den nye internasjonale etterspørselen på innspillskonferansen, pekte én seg ut spesielt: Bransjeaktørene mangler tilgang på privat kapital til selskapene de representerte. Det hjelper lite om man sitter på gode nettverk, godt låtmateriale og en god kampanjeplan, dersom ens selskap ikke har de finansielle midlene til å realisere målene. For musikkeksport er ressurstung virksomhet. Samtidig har det norske hjemmemarkedet og det offentlige virkemiddelapparatet sine begrensinger for de aller fleste «eksportklare» artistene. Dette er nok gammelt nytt for de fleste, men er ikke desto mindre relevant:

Manglende privat finansiering i musikkbransjen er og blir en sentral hindring for videre vekst – også i utlandet. Dette viste også Music Norways eksportundersøkelse fra 2015, hvor mangel på finansiering skilte seg ut som musikernes klart viktigste barriere for utenlandssatsing (Gran og Torp 2016).

Ny privat kapital i musikkbransjen vil ikke bare være fordelaktig på grunn av pengenes egenverdi. For eksempel er prosessene for å få tak i midlene ofte kjennetegnet med lite byråkrati, mye fleksibilitet og høy tilpasning til selskapenes behov, noe som raskt kan gi selskaper nødvendige finansielle muskler når de trenger det. Samtidig kan strengere krav til avkastning virke positivt på selskapenes lønnsomhet, mens investorer kan gi bransjeaktører tilgang til verdifulle nettverk og ressurser innenfor forretningsutvikling.

OK lønnsomhet i AS-ene

Hva er så årsaken til at privat finansiering og såkalt risikovillig kapital ikke er mer vanlig i norsk musikkbransje? Det bør i alle fall ikke ha noe med lønnsomheten å gjøre, for den norske musikkbransjen er faktisk ikke så mye mindre lønnsom enn det norske næringslivet for øvrig.

Musikkbransjens gjennomsnittlige driftsmargin (målt for AS og lignende selskapsformer – som hovedsakelig involverer de fleste type bransjeaktører foruten artistenes enkeltpersonforetak) var sju prosent i 2014 (Gran, Torp og Theie, 2016). Dette målet betyr at for hver krone man omsatte i et aksjeselskap (e.l.) i musikkbransjen i 2014, ville man sitte igjen med sju øre – før finans og skattekostnader er beregnet. Til sammenligning lå den gjennomsnittlige driftsmarginen på ni prosent for fastlandsøkonomien samme året.

Ser man musikkbransjens lønnsomhet opp mot for eksempel bokbransjens, ser man at denne bransjen i snitt har fire prosentpoeng lavere lønnsomhet i perioden 2008–2014. Slike resultater er viktige å formidle til både finansinstitusjoner og private investorer, for å bidra til å bygge ned myten om at musikk utelukkende er ulønnsom forretning.

Private kapital og musikkbransje – to adskilte verdener

Etter å ha hørt Kai Robøles innspill og påfølgende respons på innspills8. april skulle man tro at store deler av musikkbransjen enten ikke har kontakt med aktørene i pengemarkedene, eller at de har et formidlingsproblem ovenfor investorer og kreditorer. Med dette utgangspunktet er det viktig at friksjonen i kommunikasjonen mellom musikkbransjepartene og den private finanskapitalen reduseres for at musikkbransjen skal få tilgang til sårt trengte midler. Med bransjens nåværende momentum innenfor både musikkeksport og norskandel i eget hjemmemarked, er det nødvendig at kontantstrømmene i det norske hjemmemarkedet og i sentrale utenlandsmarkeder kartlegges og synliggjøres.

Kunnskap og nettverk med investorene nødvendig

En slik transparens krever i første rekke tre endringer fra musikkbransjens side.

  • Det er nødvendig med kontinuerlig kunnskapsproduksjon for å redusere gapet mellom bransjeaktørenes kjennskap til egen økonomi og investorenes antakelser om det samme. Bare med solid kunnskap i bunn vil investorer kunne innse og forstå hvilke økonomiske muligheter som ligger i en investering i for eksempel et management med eksportpotensial. For å muliggjøre en slik oversikt må bransjeaktørene være villige til å dele informasjon med kunnskapsprodusentene, det være seg akademia, Music Norway eller Innovasjon Norge.
  • Bransjeaktørene må øke sitt kunnskapsnivå om privat kapital. Skal kommunikasjonsgapet mellom forvalterne av den private kapitalen og bransjeaktørene reduseres må aktørene møtes på midten. Det holder ikke at musikkbransjen lærer opp investorene – bransjeaktørene må i større grad tilpasse seg og lære investorenes språk og tankesett.
  • Nettverkene mellom musikkbransjen og investor- og finansieringsmiljøene må utvikles og styrkes.

Her kan, og bør, Music Norway sammen med Innovasjon Norge spille en sentral rolle i alle ledd. Music Norway er en organisasjon med spisskompetanse innenfor formidling av kunnskap relatert til musikkeksport og nettverksbygging mellom bransjeaktører i ulike geografiske markeder. Innovasjon Norge besitter kunnskap om møtet mellom gründere og privat kapital, samt eksportvirksomhet. Innovasjon Norge og Music Norway har allerede innledet et tett samarbeid gjennom “Fram Musikk”, og innspillene som ble levert på konferansen fra Margit Daams kunne ikke tolkes på en annen måte enn som en ytterligere håndsutstrekning fra Innovasjon Norge til Music Norway. I så måte har organisasjonene allerede et svært godt utgangspunkt for å utvikle samarbeid om økt bruk av privat kapital i norsk

Innlegget ble opprinnelig publisert på Ballade.no 9.5.2016

Kilder:

Gran, Anne-Britt, Øyvind Torp og Marcus Theie. 2016. Kreativ næring i Norge 2008-2014. Oslo: BI Centre for Creative Industries.

Gran, Anne-Britt og Øyvind Torp. 2016. Eksportundersøkelsen 2015. Oslo: BI Centre for Creative Industries

IFPI. 2016. Musikkåret 2015. Oslo: IFPI

Illustrasjonsfoto: Jennica Mae

cropped-bi_cci_vignett1.png

More Private Capital = More Music Export

By Øyvind Torp, Research Assistant at BI:CCI and MSc in Strategic Marketing Management.

ØT Portrett
Øyvind Torp

The Norwegian music industry met to Music Norways input conference 8th of April. During the conference, it became evident that industry representatives are experiencing some challenges related to music export. Among them were a lack of industry-oriented grant programs from Norwegian policy instruments and difficulties with maintaining IP-rights on Norwegian hands. These deficiencies were linked to the unpopular practice of Norwegian industry representatives giving up control and rights in order to achieve success in music export.

I will in this essay utilize knowledge from the BI:CCI reports on Creative Industries in Norway 2008-2014 and The Export Survey 2015, in order to answer the following questions: How can extended use of private capital, taking shape of investments and financial loans, contribute to export of Norwegian music? Why is use of private capital rare in the Norwegian music industry? How could access to these funds be improved?

A Positive Development from 2011

After the business model for recorded music changed in Norway from sales of physical products to digital subscription- based streaming services, the Norwegian music industry has experienced a positive development. The results from Creative Industries in Norway 2008-2014 reflects the transmission, where the music industry’s value added from 2008-2011 decreased 9 percent and then increased with 16 percent from 2011-2014. However the increase in value added were only one percent from 2013-2014 (Gran, Torp and Theie 2016). Interpretations of this development has indicated that the Norwegian music industry now is “out of the tunnel”, but the decreasing growth from 2013 might indicate that the Norwegian market for streaming services has approached a saturation point.

It is equally interesting that the Norwegian record industry has increased the marked share of Norwegian music with 20 percent from 2014-2015 to 23 percent in 2015 according to IFPI Norways annual report for 2015. Finally, Norwegian pop artists and industry representatives have paved path for Norwegian music in the global music market. The Norwegian industry is now experiencing a unique demand for both Norwegian music, creators, artists, musician and the competency the industry have gained within streaming economy.

I am writing a unique demand because markets for Norwegian music have existed for a long time abroad, but these markets have mostly been oriented around more narrow genres, such as Black metal or Nu-disco, or around spikes of particular pop groups international breakthrough (E.g. A-ha, Röyksopp and so on). Today’s demand of Norwegian music industry is of a larger calibre than before. The potential in the industry could be realized through both turnover of previously unattainable revenue streams, as well as a construction of more solid international competency within sales and marketing of Norwegian music.

Lack of private capital

Among the challenges that were discussed regarding the industry’s exploitation of its new international demand at the conference, one stood out: The industry representatives are lacking access to private capital for the companies they represent. A valuable network, promising music and a strong marketing plan does not get you far if you don’t have the financial resources to realize your goals. At the end of the day, successful music export demands extensive resources. Meanwhile, the Norwegian home market and public policy instruments for the music industry has its economic limitations for sourcing campaigns of Norwegian music abroad. This is probably old news for most of us, but that does not make it more irrelevant, especially with the new international demand for Norwegian music in mind: Lack of private capital in the music industry remains a pivotal barrier for further growth – internationally as well. This is also evident from Music Norways export survey from 2015, where lack of funding clearly stand out as the musician’s most important barrier for campaigns abroad (Gran and Torp 2016)

New private capital in the music industry would not only be beneficial due to the finances initial value. Among other advantages, the processes for obtaining private capital are known to be less bureaucratic, more flexible and adaptable to the company’s needs, which could give companies essential financial muscles when they need it. Additionally, more stringent claims for ROI could yield a positive effect on the company’s profitability, while investors could grant industry representatives access to valuable networks and resources within business development.

Descent profitability in limited companies

So, what is the reason for the petty use of private capital in the Norwegian music industry? It should in any case not be connected to the companies’ profitability, because it is just marginally lower than the general level of the Norwegian mainland economy. The Norwegian music industry’s average operating margin (measured for limited companies and similar equity based business entities) were seven percent in 2014 (Gran, Torp and Theie 2016). This measurement means that for every Norwegian crown (NOK) a limited company (or similar entity types) in the music industry traded, the company would retain seven pennies in profit – before financial costs and taxes are included. Additionally, the operating margin were nine percent on average in the Norwegian mainland economy during the same year.

Compared to other creative industries, such as the book industries (with average operating at 4 percent in 2014 for limited companies and similar entity types), the music industry fares well. Such results are important to communicate to financial institution representatives and private investors, in order to break the myth that music is solely unprofitable business.

Private capital and music industry in Norway– two separate worlds

After listening to Kai Robøles’ (General Manager, Waterfall Music) contribution and following response at the conference, one ought to presume that music industry representatives either has no contact with the players in the financial markets, or experience difficulties regarding communication with investors and creditors. In order to give music industry representatives access to private capital, this current situation requires a reduction of friction in communication between the parties. With the ongoing momentum for the Norwegian music industry in mind, it is more important than ever to map and visualize the cash flows in both the Norwegian domestic market and in essential markets abroad.

Knowledge and network with investors are necessary

Such a transparency requires three changes from the music industry:

  • It is necessary with continuous production of knowledge in order to reduce the gap between the industry representative’s knowledge on the economy of their business and the investor’s presumption regarding the same matter. Investors could just not realize and understand the potentials of an investment (in e.g. an artist management agency with export potential) without a solid overview of the cash flows of their initial investment. In order to achieve such knowledge production, the music industry itself must be willing to share pivotal information with the knowledge producers, that being academia, Music Norway or Innovation Norway.
  • Norwegian music industry must increase its knowledge on private capital. If the communication gap between the sides are to be reduced, both parties need to meet in the middle. Increasing investor’s knowledge about the economy of the music industry just does not make it – the music industry representatives must adapt and learn the ways of private capital as well.
  • Networks between the music industry and private capital must be developed and improved.

In this matter, Music Norway together with Innovation Norway could, and should, play central parts in all points. Music Norway is an organization with a highly specialized competency within dissemination of knowledge related to music export and networking between music industry reps. in different geographical markets. On the other side, Innovation Norway possess crucial knowledge on the meeting between entrepreneurs and private capital, together with expertize on export enterprises. Innovation Norway and Music Norway have already initiated a close collaboration through their management program “Fram Musikk” and the input Margit Daams (sr. advisor Innovation Norway) delivered on Music Norways conference could only be interpreted as another invitation from Innovation Norway towards Music Norway. In this regard, the organizations already have a prosperous starting point for development of collaboration for increasing the use of private capital in Norwegian music industry.

This essay was first published on Ballade.no 9.5.2016

References:

Gran, Anne-Britt, Øyvind Torp and Marcus Theie. 2016. Kreativ næring i Norge 2008-2014. Oslo: BI Centre for Creative Industries.

Gran, Anne-Britt and Øyvind Torp. 2016. Eksportundersøkelsen 2015. Oslo: BI Centre for Creative Industries

IFPI Norway. 2016. Musikkåret 2015. Oslo: IFPI

Illustration photo: Jennica Mae

cropped-bi_cci_vignett1.png

Hvordan går det med kreativ næring i Norge?

Av Anne-Britt Gran, Leder av BI:CCI.

Det går både veldig bra og litt dårlig med den kreative næringen i Norge. Det er fordi det er stor forskjell på hvordan de ulike bransjene har utviklet seg i perioden 2008-2014.

Gran, Anne-Britt 170x170
Prof. Gran

Det er nå 5 år siden den forrige kartleggingen av næringen (Espelien, A. og Gran, A-B., 2011). Mye har skjedd både med næringen og med kartleggingen av den siden 2011. I EU har denne næringen vist seg å ha sysselsettingsvekst i en periode med betydelig arbeidsledighet, og næringen blir derfor betraktet som robust i dårlige tider. I Norge har vi ikke hatt tilsvarende dårlige tider, så vi kan ikke si så mye om dens robusthet, men vi kan si mye annet.

Fra kulturnæringer til den kreative næringen

Denne kartleggingen er også gjort i samarbeid med Menon, etter samme metodikk som sist, men med ny bransjeinndeling og en nyvasket populasjon. Vi har dessuten valgt å omdøpe kulturnæringene til kreativ næring, og vi benytter konsekvent begrepet «kreativ næring» i entall, når vi sikter til hele næringen, mens vi bruker bransjebegrepet for den kreative næringens undergrupper.

Bransjene i den kreative næringen

Den nye bransjeinndelingen er inspirert av EYs (tidligere Ernst & Young) kartlegginger av næringen i EU og globalt, men den er ikke identisk (EY 2014, EY 2015). Følgende bransjer utgjør den kreative næringen i denne kartleggingen: Arkitektur, aviser og magasiner, bok, dataspill, film, musikk, reklame og event, TV og radio, utøvende virksomhet (scenekunst, orkester, opera og ballett/dans), utdanning og undervisning (innenfor denne næringen), visuell virksomhet (kunst, design, museum og kulturarv).

Hva har vi analysert?

Kreativ næring i Norge_innhold 1
Rapporten slippes i dag

Vi har analysert den kreative næringen i perioden 2008-2014 og har primært målt verdiskaping og sysselsetting – både på næringsnivå og per bransje. Med verdiskaping forstår vi det som er igjen til fordeling etter at vareinnsatsfaktorene i bedriften, som husleie, innkjøp av utstyr/teknologi ol, er betalt. Det regnskapsmessige uttrykket for verdiskaping er driftsresultat (EBITDA) + lønnskostnader. Verdiskapingen blir derfor lavere enn omsetningen (som andre kartlegginger måler, bla EY), der varekostnader ikke er trukket fra. Som mål er verdiskapingen direkte sammenlignbart med brutto nasjonalprodukt (BNP), hvilket betyr at vi kan beregne hvor stor andel av BNP den kreative næringen utgjør.

 

Hva fant vi ut?

De gode nyhetene er at det er vekst i næringen både i verdiskaping og i sysselsetting. Det har vært en vekst i verdiskaping på 15 prosent i perioden 2008-2014. Det har også vært vekst i sysselsettingen på 9,4 prosent i perioden, og det er enkeltpersonforetakene som står for den største veksten.

Hvilken rolle spiller næringen i norsk økonomi? Den kreative næringen utgjør 3 prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien, og næringen utgjør 4,3 prosent av sysselsettingen i Norge.

Den mindre gode nyheten er at den kreative næringen ikke har holdt tritt med fastlandsøkonomien i perioden, der verdiskapingsveksten har vært på 38 prosent. Næringens andel av fastlandsøkonomien har gått ned fra 3,6 prosent i 2008 til 3 prosent i 2014.

Når det gjelder sysselsetting er utviklingen motsatt; her har andelen sysselsatte gått opp fra 4,1 prosent til 4,3 prosent i perioden.

Bransjeforskjeller

Bransjene har utviklet seg meget forskjellig i perioden 2008-2014, noe som henger sammen med både finanskrisen i 2008 og bransjenes digitaliseringsgrad. Veksten i enkeltpersonforetak er også ulikt fordelt på bransjene, noe som henger sammen med deres historie og egenart. Slik sett er den kreative næringen svært heterogen akkurat nå. Høyest verdiskapingsvekst i perioden har bransjene utdanning og undervisning og visuell virksomhet, mens bransjene aviser og magasiner, bok og dataspill har nedgang i verdiskapingen. Høyeste vekst i sysselsettingen fra 2008 til 2014 har bransjene utdanning og undervisning, musikk og utøvende virksomhet, og enkeltpersonforetak driver mye av veksten. Bransjene aviser og magasiner og dataspill har nedgang i sysselsettingen.

Nedgangen i verdiskaping og sysselsetting i aviser og magasiner er så stor at den påvirker hele næringen negativt i perioden 2008-2014.

Vi er snart tilbake med ny bloggpost med mer bransjespesifikke funn og funderinger.

Her kan du lese hele rapporten som e-bok: http://bit.ly/kninorgeEbok

Her kan du lese hele rapporten som PDF: Kreativ næring i Norge 2008 – 2014

 

Headerbilde: Kunstnerisk innslag under eventet “A World Class Journey”, produsert av eventbyrået Gyro AS for Kongsberg Gruppens 200-årsjubileum i 2014. Foto: Kilian Munch


Referanser:

Espelien, A. og Gran, A-B. 2011. Kulturnæringens betydning for norsk økonomi. Rapport nr. 9. Oslo: Menon Business Economics.

EY. 2014. Creating Growth: Measuring cultural and creative markets in the EU.

EY. 2015. Cultural Times: The first global map of cultural and creative industries.

cropped-bi_cci_vignett1.png

BI lanserer ny Master of Management i Kulturledelse

Av prof. og programansvarlig Sigrid Røyseng

Handelshøyskolen BI har utviklet et Master of Management-program i Kulturledelse som starter opp høsten 2016.

Røyseng, Sigrid
Sigrid Røyseng

Flere kulturbransjer gjennomgår for tiden omfattende endringer av både økonomisk, teknologisk og samfunnsmessig art. De siste ukene har kulturlederes rolle og synlighet blitt hyppig debattert i mediene. Hvilken rolle skal kulturlederne ha i samfunnet, og hvordan påvirkes denne rollen av at mange kulturinstitusjoner mottar relativt mye offentlig støtte? Debatten om kulturledernes rolle er viktig og synliggjør at lederoppgaven i kunst- og kulturlivet har blitt mer krevende og kompleks i løpet av de siste tiårene:

  • Hvordan skal du lede i et landskap hvor det stilles økte krav til måloppnåelse, kostnadseffektivitet, privat finansiering, publikumsutvikling og nyskapende programsatsing?
  • Hvordan lede medarbeidere med høy kompetanse, mye kreativitet og stort personlig engasjement?
  • Hvordan lede kulturorganisasjoner i en digital tid?

Handelshøyskolen BI har utviklet et helt nytt erfaringsbasert masterprogram i kulturledelse som har premiere høsten 2016. Et erfaringsbasert masterprogram innebærer at du må ha en bachelorutdanning og 4 års arbeidserfaring for å kunne søke.

Hufton Crow Kilden 010
Teater- og konserthuset Kilden

Programmet er skreddersydd for deg som ønsker spisskompetanse for å håndtere den eksterne og interne kompleksiteten som kjennetegner kulturorganisasjoner. Du vil lære å håndtere de mange og ulike forventningene som rettes mot kulturorganisasjoner fra publikum, politikere, media og andre samfunnsaktører.

Programmet legger vekt på strategiutvikling som gjør at du kan ta riktige beslutninger og oppnå bedre resultater. Gjennom å bli kjent med ulike formelle og uformelle organisasjonsstrukturer vil du få verktøy til å utvikle kulturorganisasjoner på en bedre og mer målrettet måte.

Programmet vil også gi deg personlige lederferdigheter til å øve klok og konstruktiv innflytelse overfor egne medarbeidere og eksterne aktører. Vi vil gi deg den nødvendige innsikt i og forståelse for kulturlivets behov som du ikke får i tradisjonelle lederutviklingsprogrammer.

Som deltaker på et erfaringsbasert utdanningsprogram, vil du bli utfordret til å ta aktivt del og integrere egne erfaringer i læringsprosessen. I tillegg til forelesninger i programmets sentrale temaer vil vi jobbe med praktiske øvelser og case fra kulturbransjene. Vi har også etablert et fagråd med erfarne og profilerte kulturledere som vil bidra med forelesninger, og som vil være i dialog med oss om den løpende utviklingen av programmet.

Undervisningen er organisert rundt fire ukesamlinger i løpet av studieåret. De tar for seg følgende hovedtemaer:

  1. Kulturlivets omgivelser
  2. Kulturlivets organisasjonsformer
  3. Ledelse av skapende prosesser
  4. Strategier og resultater i kunst- og kulturorganisasjoner.

Vi gleder oss til å starte opp høsten 2016!

Kontaktperson: Sigrid Røyseng Tlf: 404 77 097

Mer informasjon om programmet finner du her:
https://www.bi.no/kurs-og-programmer/kulturledelse/forside/

cropped-bi_cci_vignett1.png