Category Archives: Mediepolitikk

Annonsepotensialet for digitale lokalaviser med brukerbetaling

Av: Mona Solvoll

Den ferske studien “Annonse+ -Annonsepotensialet for digitale lokalaviser med brukerbetaling“, gir verdifull innsikt i Norske lokalavisers kommersielle drift. Studien er basert på 23 intervjuer med representanter fra annonse- og markedssiden i 23 norske lokalaviser, i tillegg til en kvalitativ spørreundersøkelse blant leserne ved fire av disse avisene.

Analysen fra studien viser at digitale lokalaviser har utviklet og forbedret flere av annonseegenskapene sine etter innføringen av brukerbetaling og at det er potensiale for at flere egenskaper styrkes på sikt.

Solvoll, Mona K
Mona Solvoll

Distribusjonsegenskapene har endret seg kraftig og til det bedre: Avisene i utvalget opplever at de har beholdt sin gode dekning. Brukere som har forsvunnet er for det meste flyktige, tilfeldige og avstandslesere som ikke er spesielt interessante for lokale annonsører. Avisene har lykkes i å konvergere sine lokale, lojale papirlesere til digitale brukere. Med innloggingsfunksjon oppstår det nye, svært gode segmenteringsmuligheter som ennå ikke er tatt i bruk.

Generelt har presentasjonsegenskapene forbedret seg gjennom bedre annonseutforminger og mindre annonsestøy, og det jobbes bedre med å sette annonsemål og å måle effekter av annonsene. Disse endringene er ikke et direkte resultat av innføringen av brukerbetaling, men kommer som en del av den generelle utviklingen hos avisene. Samtidig er det tegn som tyder på at rollen til annonseselgerne utvikler seg i retning til å bli kommunikasjons- og medierådgivere som følger annonsørene tett gjennom hele prosessen.

Hos situasjonsegenskapene ser vi en positiv tendens til en forbedring. En hypotese er når den digitale nettavisen har blitt et betalingsprodukt, så har dette styrket brukernes nære forhold til avisen. En annen positiv tendens er at leseropplevelsen har forbedret seg. Brukerne leser flere artikler, bruker lengre tid og veksler mellom ulike plattformer avhengig av tid og sted. Hvis annonsens nyttefunksjon kommuniseres klart og tydelig, blir også annonsene lagt merke til.

Oppsummert har digitale lokalaviser utviklet flere gode egenskaper etter innføringen av brukerbetaling og styrket sin posisjon som annonsebærer i konkurransen med andre medier.

Les hele rapporten ved å følge denne linken.

cropped-bi_cci_vignett1.png

Overdreven norsk tro på avtalelisens

Gaustad, Terje 170170

Norge er forkjemper for utvidet bruk av avtalelisenser til bruk av film og TV-serier. Det er ikke egnet til annet enn å gi oss nye digitale toaletter med gammelt og dårlig innhold.

Av Terje Gaustad

Den norske regjeringen er positiv til EU-kommisjonens arbeid med å skape ett felles digitalt marked. Der er den i godt selskap med andre europeiske regjeringer.

Norge mener EU bør se til Norden for å studere hvordan vi legger opp til utvidet bruk av avtalelisenser.

Det kommer frem i et foreløpig notat sendt til EU i februar. Regjeringen skriver også at det er behov for nye forretningsmodeller for distribusjon og produksjon av audiovisuelt innhold, uten å gå nærmere inn på hvordan disse modellene skulle se ut. Men når det kommer til moderniseringen av europeisk opphavsrett foreslår den konkret at EU videreutvikler det systemet med avtalelisenser som nå brukes i de nordiske landene. (https://www.regjeringen.no/contentassets/1d8ecae4ee09434a8b23236afc1c2167/norway_s_preliminary_views.pdf)

Avtalelisensen er en lovbestemt ordning hvor en bruker og en rettighetshaverorganisasjon, i denne sammenheng for eksempel Netflix og Norwaco, inngår en avtale om bruk av verk. En slik avtale utløser også rett til å bruke tilsvarende verk fra rettighetshavere som ikke er omfattet av avtalen, – altså også fra rettighetshavere som står utenfor Norwaco. Dersom disse ikke ønsker at sine verk ender opp på Netflix kan de normalt reservere dem mot bruk. En avtalelisens uten en slik reservasjonsrett ville i praksis ende opp i grenselandet mot en tvangslisens.

Mens avtalelisensen kan være en effektiv ordning fordi den reduserer de direkte transaksjonskostnadene ved lisensiering av store mengder innholdsprodukter på en ikke-eksklusiv basis, har den en betydelig økonomisk ulempe ved at den reduserer innholdsproduktene til «kilovare» hvor du primært betaler for mengden og ikke kvaliteten.

Ordningen egner seg derfor i utgangspunktet dårligere for story-baserte produkter som film og TV-serier enn for rene opplevelsesprodukter som musikk hvor kvalitet gir seg sterkere utslag i repetert konsum.

Hvis vi ser for oss at nye heldigitale tjenester skal ta over den plassen DVD og Bluray har hatt i hjemmevideomarkedet, kanskje også med samme premieredato som kinoene slik mange ønsker seg, blir det i tillegg snakk om primærutnyttelse av «ferskvare». Da vil avtalelisensen være uegnet fordi den vil skade normal utnyttelse og dermed også bryte med den såkalte tretrinnstesten som ligger i internasjonal rett.

Filmer og TV-serier reduseres egentlig kun til «kilovare» når de enten er av dårlig kvalitet eller når de blir gamle. Det er kombinasjonen av disse to faktorene som avgjør når forskjellige verk kan anses som «kilovare».

Er filmen eller TV-serien god nok vil dette kanskje ikke skje før lovens vernetid utløper. Den 20 år gamle Seinfeld-serien ble i forrige uke lisensiert eksklusivt til den amerikanske streamingtjenesten Hulu for cirka 6-8 millioner kroner per episode (180 episoder totalt). Det blir altså vanskelig å se for seg generelle retningslinjer for når en film eller TV-serie kan defineres som «kilovare», det må vurderes i hvert enkelt tilfelle. I et system med avtalelisens må rettighetshaverne da reservere alle sine verk de mener ikke er «kilovare» mot å innlemmes i systemet.

library-488669_640
library-488669_640 Bør lovverket tilrettelegge for at film og TV-serier defineres etter mengde i de nye strømmetjenestene?

Når filmer og TV-serier kan defineres som «kilovare» blir de som regel bare brukt til å fylle de minst attraktive distribusjonskanalene, som lite sjarmerende, men ganske presist også omtales som «toilets» i den amerikanske bransjesjargongen. Dette er de siste kanalene innholdsproduktene sendes igjennom i sitt livsløp. De har marginal inntjening og normalt kan det derfor bli for ressurskrevende å direkte klarere hvert enkelt verk.

Det er uvisst hva regjeringen legger i å «videreutvikle» det særnordiske systemet med avtalelisenser. Dette presiseres ikke i notatet. Men dersom forslaget er tiltenkt noe mer enn å fylle opp nye transnasjonale digitale toaletter med gammelt og dårlig innhold vitner det om en ganske begrenset økonomisk forståelse av bransjen i regjering og departementer.

Første del i denne todelte bloggposten, ” Felles europeisk marked for film og TV?”, ble publisert 6. mai og kan leses her.

cropped-bi_cci_vignett1.png